Denne bloggen vil i fortsettelsen forsøke å lage en slags "online" katalog over de store gravhaugene i Nord-Trøndelag. Jo mere jeg reiser i, opplever og ser landskapet her i Nord-Trøndelag blir jeg klar over at arkeologisk skiller dette fylket seg spessielt ut gjennom mange store gravhauger.
Det er ikke bare at det faktisk er mange av dem; men de ligger svært domminerende i landskapet. Det er skrevet en doktoravhandling på historie v NTNU av Merete Røskaft som heter "Maktens Landskap". De mange store gravhaugene/røysene synes å utgjøre et maktens landskap i versjon 2. Røskaft behandler middelalder/vikingtiden; og tar utganspunkt i gårder med "makt" fra denne perioden.
Hvorfor da versjon 2 på mitt subjekt? Det er all grunn til å anta at vi allerede i bronsealderen kan snakke om et slags maktens landskap. Ekstensivt; og kanskje er det kun 3 sentra! Beitstaden/Toldnes/Sund, Verdal/Frol/Skogn (senter på Halsan (bygdeborga har bronsealder som eldste datering)) og Stjørdalsområdet. I dette ligger at jeg mener at de to sentraene m helleristninger kanskjer markerer sentra i maktområder også. Men grensene mellom områdene og antallet er nok flytende - for ikke å si "fuzzy". Dermed er dette bronsealderlandskapet versjon 1. Styrket i dette synet er jeg blitt av H. Fyllingens artikkel om funnene på Toldnes og Sund (massegrav fra eldre bronsealder). Denne antyder at samfunnsstrukturen i Trøndelag i Bronsealderen kanskje ikke har vært så ulik den man finner i kontinental-europa (se Kristian Kristiansen; "Europe before history"). Det vil si at man har hatt følgende tre grupper i samfunnet; høvdinger, krigere og "bønder"!
Versjon 2 finnes etter min mening fra ca 200-300 e.kr frem til vikingtiden, dvs ca 950. Dette må bli en foreløpig og noe spekulativ datering. Det er ikke mange av de store haugene som er datert gjennom utgravninger. Det finnes i andre deler av landet materiale fra gravninger av slike store gravhauger som antyder den nevnte dateringen. En nærmere datering av de enkelte haugene kan ikke gjøres før det er gjort undersøkelser av dem som gir oss bedre data i forhold til dateringer. Hva er en storhaug? Det har jeg sett litt på. Gjennom å hente ut diameter vha bruk av Python og regulære uttrykk. Statistikken ser ut slik at hauger over 15 m i diameter er store; dvs tilhører de øvre 25%. Hauger på over eller rundt 27-30 m skiller seg så spessielt ut igjen. Så derfor kommer jeg til å la grensen ligge der. Hauger på fra 27m og oppover.
Bloggen vil være et sted å lage en katalog. Her vil jeg bruke Flickr og maps.google for å sette sammen katalogen - sammen med bloggen. Tekst i bloggen, bilder fra Flickr; og kart fra maps.google.com. Dette er i dag mulig; men kanskje litt sårbart mht at noen av disse bryter de "lenkene" (e.g API'er = Application Programming Interface) som binder eller limer dette sammen! Men vi får se hva dette kan bli til.
graveren
mandag, mai 29, 2006
søndag, mai 07, 2006
mittkulturminne.no
På mittkulturminne.no vil vi denne uken starte opp en ny tjeneste innen kulturminnevernet! For første gang vil vi introdusere en e-tjeneste (elektronisk tjeneste). Mittkulturminne.no er et nettsted hvor privatpersoner; enten enkeltvis eller i gruppe (et historielag f.eks) kan registrere kulturminner de kjenner til. Det spesielle med tjenesten er at den bruker kart (1:50.000) og lar brukeren klikke i kartet for å plassere kulturminnet der han/henne mener det ligger.
Jeg gleder meg til release på Torsdag! Det skjer på Ytterøya med Trude Nøst (fylkesråden) som åpner! Dit får vi også to spesielle gjenstander fra NTNU/Vitenskapsmuseet. To gullringer som er funnet på Ytterøya under nokså spesielle omstendigheter.
Graveren
Jeg gleder meg til release på Torsdag! Det skjer på Ytterøya med Trude Nøst (fylkesråden) som åpner! Dit får vi også to spesielle gjenstander fra NTNU/Vitenskapsmuseet. To gullringer som er funnet på Ytterøya under nokså spesielle omstendigheter.
Graveren
onsdag, mars 22, 2006
Vikingskipene
På dagsnytt 18 (NRK P2) var det i ettermiddag (22.03.2006) en interessant debatt. Fylkesordføreren i Vestfold gikk ut mot en flytting av vikingskipene i Vikingskipshuset på Bygdøy til nytt kulturhistorisk museum i Bjørvika som planlegges av KHM v Universitetet i Oslo. Hun vil istedet at de flyttes tilbake til Vestfold der de kommer fra. Nå er det ikke alle som kommer fra Vestfold. Tuneskipet kommer fra Tune i Østfold. Jeg skriver om dette da jeg har en viss interesse for Vestfold. Jeg skrev i sin tid en magistergradsavhandling v UiO om Vikingtiden i Østfold og Vestfold. Dessute syntes jeg fylkesordføreren argumenterte godt og ryddig i debatten med Egil Mikkelsen, direktøren på KHM.
Debatten er interessant ut fra to perspektiver etter min mening. (Jeg går ikke inn på om det er mulig å flytte skipene - det får andre, mere kompetente vurdere.)
Det er en gammel debatt i de kulturhistoriske fagene omkring problemstillingen vise/oppbevare funn og kulturminner ved eller på stedene der de er funnet. Skal de kunne flyttes langt unna? I Norge er det slik at vi fra 1905 (fornminnelovens 1. versjon ble vedtatt det året sic!) fikk etablert 5 faste arkeologiske landsdelsmuseer. Vi fikk ikke ett stort nasjonalmuseum, slik man har i Sverige, Finland og Danmark. Disse museene fikk fra da av ansvar for forvaltningen av de automatisk freda kulturminnene. Det hadde de frem til 1990 da fylkeskommunene overtok.
Da Tune og Gokstadskipene ble funnet på hhv 1860 og 1880t var allerede Universitetet i Kristianias Oldsaksamling etablert som Østlandets arkeologiske museum. Det var derfor naturlig at det var dit, under Oluf Ryghs kyndige ledelse skipene skulle føres for konservering og oppbevaring. (Oluf Rygh var forøvrig Verdaling - og hans far var fra Overhalla). Innen arkeologi og tilstøtende fag har man i de siste 20 - 30 årene vendt seg noe kritisk mot tidligere tiders tendenser til "imperialisme" ved at funn og kulturminner er flyttet langt unna der de er funnet. Arkeologi har også vært et fag benyttet i nasjonsbyggingens tjeneste! Det ble i mange land bygd opp "nasjonalmuseer" som skulle vise nasjonens kulturhistoriske skatter. Det er i dette lyset man må se Brøggers kamp for å etablere Vikingskipshuset på Bygdøy. Som et uttrykk for "venstrenasjonalismen" i Norge fra 1860t til 1930t. Vikingskipshuset er samtidig en av Arnstein Arnebergs hovedverk som arkitektur betraktet. Det er derfor meningsløst å skulle bevare dette uten skipene inni. Da bør huset rives! Riksantikvaren bør etter min mening vurdere om ikke huset m skipene bør fredes!
Min mening er at enten bør skipene flyttes til Vestfold (Oseberg og Gokstad) og Østfold (Tune - Sarpsborg). Eller så bør de bli værende der de er - i Vikingskipshuset. Da bør utstillingene der i større grad også reflektere over at de og bygget de står i er et ledd i "Venstrestatens" nasjonsbyggingstanke i Norge.
Et annet perspektiv er om det er fornuftig å nå bygge et stort kulturhistorisk museum i Bjørvika. Det er vedtatt oppstart av en forvaltningsreform ( se kronikk av KRD minister Åslaug Haga i Dagbladet 7.februar). I denne reformen ligger det et ønske om å styrke demokratiet på regionalt nivå i norge. Flere utredninger er laget omkring dette i de siste årene. Resultatet er den reformen KRD (Kommunal og Regional Departementet) nå driver frem.
Kulturminnevernet er i dag underlagt Miljøverndepartementet (MD). Det er ikke ganske naturlig ettersom det regionale leddet er fylkeskommunene og Sametinget. I de fleste fylkeskommuner er kulturminnevern organisert i kulturavdelingene. Så Kultur og Kirkedepartementet er en langt mere naturlig plassering enn MD! Jeg tipper at den pågående prosessen og lovede stortingsmeldingen vil munne ut i at vi får et mindre antall større regioner i Norge fra ca 2010. Disse vil få ansvar for bla kultur (herunder museer), miljø og kulturminnevern.
De siste åra har de regionale og lokale museene i Norge undergått en konsolideringsprosess hvor de er blit samlet i større enheter. Dette for at de skal bli mere slagkraftige og gode arbeidssted for det faglige personalet. Mange museer har vært altfor små! Med et regionantall på ca 9, tipper jeg at de også vil starte et arbeide for å konsolidere de mange statlige museene - herunder de arkeologiske museene. Det er ikke naturlig at staten skal sitte med direkte ansvar for museer etter en slik forvaltningsreform. Det er det regionene som bør ha!
Av de arkeologiske museene har i dag 4 tilknytning til universiteter (Oslo - Bergen - Trondheim og Tromsø). AmS i Stavanger er underlagt Kulturdepartementet direkte. I hvertfall KHM v UiO dekker i dag et for stort geografisk område; de har alle fylker på Østlandet samt Sørlandet - tilsammen 9 fylker. Disse museene har etter min mening ikke noen naturlig plass på Universitetene. Universitetene har aldri riktig brydd seg med dem eller hatt noen klar strategi. Det er dessuten litt tilfeldig at de er havnet der. I stedet bør det gjennomføres en prosess hvor disse skilles ut av universitetene - under legges regionene og samordnes med ett av regionens større museer - slik at de samlet kan danne en slagkraftig museumsenhet for regionen. Også de naturhistoriske museene bør dette gjøres med. I Trondheim vil det da være naturlig å slå samen Vitenskapsmuseet med Trøndelag folkemuseum - til "Trøndelagsmuseet" - hovedmuseet for en trøndersk region.
Det samme bør gjøres på Østlandet. I et slikt perspektiv er det ikke naturlig nå å bygge et stort museum - et slags nasjonalmuseum - i Bjørvika. Istedet bør det der bygges et middelaldermuseum for Oslo. Så kan enten vikingskipene flyttes tilbake til Vestfold og Østfold; og UKM splittes opp i et antall museer på Østlandet tilpasset den nye regionale strukturen.
Graveren
Debatten er interessant ut fra to perspektiver etter min mening. (Jeg går ikke inn på om det er mulig å flytte skipene - det får andre, mere kompetente vurdere.)
Det er en gammel debatt i de kulturhistoriske fagene omkring problemstillingen vise/oppbevare funn og kulturminner ved eller på stedene der de er funnet. Skal de kunne flyttes langt unna? I Norge er det slik at vi fra 1905 (fornminnelovens 1. versjon ble vedtatt det året sic!) fikk etablert 5 faste arkeologiske landsdelsmuseer. Vi fikk ikke ett stort nasjonalmuseum, slik man har i Sverige, Finland og Danmark. Disse museene fikk fra da av ansvar for forvaltningen av de automatisk freda kulturminnene. Det hadde de frem til 1990 da fylkeskommunene overtok.
Da Tune og Gokstadskipene ble funnet på hhv 1860 og 1880t var allerede Universitetet i Kristianias Oldsaksamling etablert som Østlandets arkeologiske museum. Det var derfor naturlig at det var dit, under Oluf Ryghs kyndige ledelse skipene skulle føres for konservering og oppbevaring. (Oluf Rygh var forøvrig Verdaling - og hans far var fra Overhalla). Innen arkeologi og tilstøtende fag har man i de siste 20 - 30 årene vendt seg noe kritisk mot tidligere tiders tendenser til "imperialisme" ved at funn og kulturminner er flyttet langt unna der de er funnet. Arkeologi har også vært et fag benyttet i nasjonsbyggingens tjeneste! Det ble i mange land bygd opp "nasjonalmuseer" som skulle vise nasjonens kulturhistoriske skatter. Det er i dette lyset man må se Brøggers kamp for å etablere Vikingskipshuset på Bygdøy. Som et uttrykk for "venstrenasjonalismen" i Norge fra 1860t til 1930t. Vikingskipshuset er samtidig en av Arnstein Arnebergs hovedverk som arkitektur betraktet. Det er derfor meningsløst å skulle bevare dette uten skipene inni. Da bør huset rives! Riksantikvaren bør etter min mening vurdere om ikke huset m skipene bør fredes!
Min mening er at enten bør skipene flyttes til Vestfold (Oseberg og Gokstad) og Østfold (Tune - Sarpsborg). Eller så bør de bli værende der de er - i Vikingskipshuset. Da bør utstillingene der i større grad også reflektere over at de og bygget de står i er et ledd i "Venstrestatens" nasjonsbyggingstanke i Norge.
Et annet perspektiv er om det er fornuftig å nå bygge et stort kulturhistorisk museum i Bjørvika. Det er vedtatt oppstart av en forvaltningsreform ( se kronikk av KRD minister Åslaug Haga i Dagbladet 7.februar). I denne reformen ligger det et ønske om å styrke demokratiet på regionalt nivå i norge. Flere utredninger er laget omkring dette i de siste årene. Resultatet er den reformen KRD (Kommunal og Regional Departementet) nå driver frem.
Kulturminnevernet er i dag underlagt Miljøverndepartementet (MD). Det er ikke ganske naturlig ettersom det regionale leddet er fylkeskommunene og Sametinget. I de fleste fylkeskommuner er kulturminnevern organisert i kulturavdelingene. Så Kultur og Kirkedepartementet er en langt mere naturlig plassering enn MD! Jeg tipper at den pågående prosessen og lovede stortingsmeldingen vil munne ut i at vi får et mindre antall større regioner i Norge fra ca 2010. Disse vil få ansvar for bla kultur (herunder museer), miljø og kulturminnevern.
De siste åra har de regionale og lokale museene i Norge undergått en konsolideringsprosess hvor de er blit samlet i større enheter. Dette for at de skal bli mere slagkraftige og gode arbeidssted for det faglige personalet. Mange museer har vært altfor små! Med et regionantall på ca 9, tipper jeg at de også vil starte et arbeide for å konsolidere de mange statlige museene - herunder de arkeologiske museene. Det er ikke naturlig at staten skal sitte med direkte ansvar for museer etter en slik forvaltningsreform. Det er det regionene som bør ha!
Av de arkeologiske museene har i dag 4 tilknytning til universiteter (Oslo - Bergen - Trondheim og Tromsø). AmS i Stavanger er underlagt Kulturdepartementet direkte. I hvertfall KHM v UiO dekker i dag et for stort geografisk område; de har alle fylker på Østlandet samt Sørlandet - tilsammen 9 fylker. Disse museene har etter min mening ikke noen naturlig plass på Universitetene. Universitetene har aldri riktig brydd seg med dem eller hatt noen klar strategi. Det er dessuten litt tilfeldig at de er havnet der. I stedet bør det gjennomføres en prosess hvor disse skilles ut av universitetene - under legges regionene og samordnes med ett av regionens større museer - slik at de samlet kan danne en slagkraftig museumsenhet for regionen. Også de naturhistoriske museene bør dette gjøres med. I Trondheim vil det da være naturlig å slå samen Vitenskapsmuseet med Trøndelag folkemuseum - til "Trøndelagsmuseet" - hovedmuseet for en trøndersk region.
Det samme bør gjøres på Østlandet. I et slikt perspektiv er det ikke naturlig nå å bygge et stort museum - et slags nasjonalmuseum - i Bjørvika. Istedet bør det der bygges et middelaldermuseum for Oslo. Så kan enten vikingskipene flyttes tilbake til Vestfold og Østfold; og UKM splittes opp i et antall museer på Østlandet tilpasset den nye regionale strukturen.
Graveren
torsdag, mars 16, 2006
Regioner - regionalisering - forvaltningsreform
Bak disse ordene skjuler det seg en av de prosessene den nye regjeringen Stoltenberg har iverksatt. I Soria-Moria erklæringen ligger det inne en passus om at regjeringen ønsker å iverksette en reform av den regionale forvaltningen i Norge; og dele landet inn i nye regioner i stedet for de nåværende fylkene fra 1.1.2010.
Dette er ikke noe nytt! Allerede i 1998 utga Sverre Jervell sin bok "Norge forran oppbruddet". I den argumenterte han for at Norge - også utenfor EU - burde studere de trendene som fantes i EU i retning av mere selvstendige regioner. Han mente at Norge var en svært sentralstyrt stat. Det kan jeg ikke annet enn gi ham rett i! Vi merker det godt innafor miljø- og kulturminnevernet. Da jeg i 2004/2005 gikk på SAMPLAN så hadde vi mange forelesninger og diskusjoner om nettopp dette; regionalisering og tendensene til statlig sektorisering og overstyring av fylkeskommuner og kommunene. Kommunene er f.eks i stor grad blitt rene velferdsprodusenter; med temmelig faste og stramme rammer gitt av Stortinget og regjeringen sammen med det sentrale byråkratiet under disse i Oslo. Sverre Jervell argumenterte for at fylkene burde gjøre opprør - lage større regioner og ta makta fra Oslo!
Det er det som kanskje nå skjer!
Regjeringen har lagt et løp hvor den vil først bestemme vilke oppgaver som skal delegeres fra staten til nye regioner; og så fastsette grensene til disse regionene. På kontaktkonferansen for fylkeskommunene finner du flere innlegg fra statsråder og fylkespolitikere. Særlig vil jeg nevne Fylkesrådsleder Geir Knutson fra Nordland sitt innlegg. Jeg har sans for mange av de poengene han påpeker. Skal dette bli vellykket må regjeringen gjennomføre en prosess som resulterer i en tydelig reform med mye makt og oppgaver overført fra sentraladministrasjonen (departementer og direktorater).
Hva har dette med arkeologi og kulturminnvern å gjøre? I dag er kulturminnvernet splittet opp over flere statlige og fylkeskommunale etater. Kulturetatene i Fylkeskommunene har det alminnelige 1. linjes forvaltningsansvaret. Flere sjøfartsmuseer og arkeologiske museer har ansvaret for marinarkeologi (kulturminnelovens §14). Sametinget har ansvar for samiske kulturminner. Riksantikavren er både direktorat; men har samtidig ansvar for flere 1.linjes oppgaver (middelalderske kulturminner, ruiner og byanlegg og dispensasjonsbehandling etter Kulturminnelovens §8 og 11). De arkeologiske museene (som gjennomfører utgravninger etter at RA har frigitt etter KML §8.1 eller 8.4) har ulik tilknytning til departement; de knyttet opp til universitetene er underlagt kunnskapsdepartementet; mens Arkeologisk museum i Stavanger er under kultur- og kirkedepartementet (KKD). Organiseringen og saksgangen er i kulturminnevernet er mildt sagt rotete og uoversiktlig. Miljøverndepartementet har det politiske ansvaret på nasjonalt nivå; men for oss på fylkesnivået er vi stort sett plassert i kulturavdelingene til fylkeskommunene; som har nærmere kontakt med KKD enn m MD. Dette kan f.eks sees ved at på MD's sider om miljøforvaltningen omtales ikke fylkeskommunene i det hele tatt!! Takk for det; jeg jobber vistnok ikke med miljøforvaltning. Hvorfor skal da kulturminnevernet være under MD? De signaliserer jo egentlig tydelig at det er missnøye med at fylkeskommuene fikk oppdraget i 1990. Trond Giske, redd oss over i departementet ditt, please...!!!
Situasjonen for oss nede på fylkesnivået kan karakteriseres slik: RA vokser siden de er under departementet, og får ressursene. Antallet ansatte innafor regionalt kulturminnvern i fylkeskommunene er ca 110-20. Antallet på RA er pt ca 140. Og en god del av stillingene i fylkeskommunene finansieres gjennom Kulturminnelovens §10 (tiltakshavers plikt til å dekke kostnader ved registreringer og undersøkelser). En analogi kunne være denne: Generalstaben er større enn hæren. Og siden alle "spesialistene" på RA (og i MD) selvsagt må finne på noe å gjøre - sender de stadige rapporteringsønsker og forventninger nedover til oss - Tordenskjoldssoldater! - på gulvet. I forbindelse med behandlingen av det årlige forventningsbrevet fra RA kom vi til at vi fikk oppgaver tilsvarende 8,3/4 årsverk; men har 3! En manko på 5,3/4 årsverk.
Hvordan vil så kulturminnvernet komme ut i denne regionaliseringsreformen? Det er det ikke godt å vite nå. Men noen problemstillinger til ettertanke:
Det som kan sies sikkert nå er at det blir en hard kamp mellom regjering og dirktorater/departementer om oppgave og maktoverføring. Det er lett å se for seg mange argumenter i retning av at; "Vi kan ikke overføre "nasjonale" oppgaver til et regionalt poltisk nivå!" Klarer regjeringen å ta et helhetlig grep; overhøre de mange ropene fra byråkratene om "nasjonale" oppgaver og interesser, samt den kakofoni av rop om geografiske grenser som garantert kommer?
Graveren
Dette er ikke noe nytt! Allerede i 1998 utga Sverre Jervell sin bok "Norge forran oppbruddet". I den argumenterte han for at Norge - også utenfor EU - burde studere de trendene som fantes i EU i retning av mere selvstendige regioner. Han mente at Norge var en svært sentralstyrt stat. Det kan jeg ikke annet enn gi ham rett i! Vi merker det godt innafor miljø- og kulturminnevernet. Da jeg i 2004/2005 gikk på SAMPLAN så hadde vi mange forelesninger og diskusjoner om nettopp dette; regionalisering og tendensene til statlig sektorisering og overstyring av fylkeskommuner og kommunene. Kommunene er f.eks i stor grad blitt rene velferdsprodusenter; med temmelig faste og stramme rammer gitt av Stortinget og regjeringen sammen med det sentrale byråkratiet under disse i Oslo. Sverre Jervell argumenterte for at fylkene burde gjøre opprør - lage større regioner og ta makta fra Oslo!
Det er det som kanskje nå skjer!
Regjeringen har lagt et løp hvor den vil først bestemme vilke oppgaver som skal delegeres fra staten til nye regioner; og så fastsette grensene til disse regionene. På kontaktkonferansen for fylkeskommunene finner du flere innlegg fra statsråder og fylkespolitikere. Særlig vil jeg nevne Fylkesrådsleder Geir Knutson fra Nordland sitt innlegg. Jeg har sans for mange av de poengene han påpeker. Skal dette bli vellykket må regjeringen gjennomføre en prosess som resulterer i en tydelig reform med mye makt og oppgaver overført fra sentraladministrasjonen (departementer og direktorater).
Hva har dette med arkeologi og kulturminnvern å gjøre? I dag er kulturminnvernet splittet opp over flere statlige og fylkeskommunale etater. Kulturetatene i Fylkeskommunene har det alminnelige 1. linjes forvaltningsansvaret. Flere sjøfartsmuseer og arkeologiske museer har ansvaret for marinarkeologi (kulturminnelovens §14). Sametinget har ansvar for samiske kulturminner. Riksantikavren er både direktorat; men har samtidig ansvar for flere 1.linjes oppgaver (middelalderske kulturminner, ruiner og byanlegg og dispensasjonsbehandling etter Kulturminnelovens §8 og 11). De arkeologiske museene (som gjennomfører utgravninger etter at RA har frigitt etter KML §8.1 eller 8.4) har ulik tilknytning til departement; de knyttet opp til universitetene er underlagt kunnskapsdepartementet; mens Arkeologisk museum i Stavanger er under kultur- og kirkedepartementet (KKD). Organiseringen og saksgangen er i kulturminnevernet er mildt sagt rotete og uoversiktlig. Miljøverndepartementet har det politiske ansvaret på nasjonalt nivå; men for oss på fylkesnivået er vi stort sett plassert i kulturavdelingene til fylkeskommunene; som har nærmere kontakt med KKD enn m MD. Dette kan f.eks sees ved at på MD's sider om miljøforvaltningen omtales ikke fylkeskommunene i det hele tatt!! Takk for det; jeg jobber vistnok ikke med miljøforvaltning. Hvorfor skal da kulturminnevernet være under MD? De signaliserer jo egentlig tydelig at det er missnøye med at fylkeskommuene fikk oppdraget i 1990. Trond Giske, redd oss over i departementet ditt, please...!!!
Situasjonen for oss nede på fylkesnivået kan karakteriseres slik: RA vokser siden de er under departementet, og får ressursene. Antallet ansatte innafor regionalt kulturminnvern i fylkeskommunene er ca 110-20. Antallet på RA er pt ca 140. Og en god del av stillingene i fylkeskommunene finansieres gjennom Kulturminnelovens §10 (tiltakshavers plikt til å dekke kostnader ved registreringer og undersøkelser). En analogi kunne være denne: Generalstaben er større enn hæren. Og siden alle "spesialistene" på RA (og i MD) selvsagt må finne på noe å gjøre - sender de stadige rapporteringsønsker og forventninger nedover til oss - Tordenskjoldssoldater! - på gulvet. I forbindelse med behandlingen av det årlige forventningsbrevet fra RA kom vi til at vi fikk oppgaver tilsvarende 8,3/4 årsverk; men har 3! En manko på 5,3/4 årsverk.
Hvordan vil så kulturminnvernet komme ut i denne regionaliseringsreformen? Det er det ikke godt å vite nå. Men noen problemstillinger til ettertanke:
- Skal vi fortsette under MD? (Det henger selvsagt sammen med neste spørsmål!)
- Skal vi legges sammen med Miljøvernavdelingene? (Jeg antar at de legges inn i regionene, sammen med landbruk og skole (de fylkesmannen i dag har).) Eller fortsatt være under kultur? (KS - i sine rapporter omtaler kulturminnvernet delvis sammen med miljøvern - delvis under hadingen kultur. Med størst vekt på miljø!)
- Hva skal delegeres av oppgaver? Skal kirker, middelalder og middelalderbyene over til regionene? Dispensasjonsbehandling etter Kulturminnelovens §8 og 11? (Vi har allerede dette etter Kulturminnelovens §15, 19 og 20). Dette vil å såfall kreve overføring av personale og andre ressurser.
- Hva med marinarkeologi? Kan regionene få dette som 1. linje; slik at museene kun tar utgravninger og forskning, ved siden av bevaring av arkivalia og gjenstandsmateriale!
- Hva med ressurser og virkemidler? Skal vi f.eks fortsatt bruke §10 til å finansiere det nødvendige, daglige forvaltningsarbeidet?
- Hva med å få rammer for tilskuddene til kulturminner? Slik at vi kan prioritere innafor egne politiske og administrative rammer?
- Skal de arkeologiske museen fortsatt være under universitetene? Eller skal de samordnes med regionale museer (konsolideres - slik de regionale museene nettopp har vært gjennom). Rykter fra det utvalget som er nedsatt ved universitetene for å vurdere disse museene vet å fortelle at det kanskje er realistisk et de skilles ut fra universitetene. Oldsaksamlingen ved UiO (kulturhistorisk museum) vil i så fall mest sannsynlig bli splittet opp; etter de grenser regionene får på Sørlandet og Østlandet.
- Hvor vil vi komme til å jobbe? Fra nye regionale "hovedsteder", eller spredd rundt i regionen?
Det som kan sies sikkert nå er at det blir en hard kamp mellom regjering og dirktorater/departementer om oppgave og maktoverføring. Det er lett å se for seg mange argumenter i retning av at; "Vi kan ikke overføre "nasjonale" oppgaver til et regionalt poltisk nivå!" Klarer regjeringen å ta et helhetlig grep; overhøre de mange ropene fra byråkratene om "nasjonale" oppgaver og interesser, samt den kakofoni av rop om geografiske grenser som garantert kommer?
Graveren
mandag, mars 06, 2006
Slutten på flateavdekkinga?
Hva er det jeg mener? Flateavdekking - hva er det; og hvorfor slutten på det?
Regjeringen; ved Landbruk- og Matministeren og Miljøvernministeren har innskjerpet at vernet av jord (matjord) skal veie tungt i plansaker. I 1993 fremmet den daværende regjeringen Bruntland Rikspolitiske retningslinjer for samordnet transport og arealplanlegging. Det var denne som åpnet for det store frislippet av matjord.
Noen år før hadde mange arkeologer blitt klar over at man ved bruk av gravemaskinen til å fjerne pløyelaget (de 10 - 20 øverste cm) ville finne mange spor etter jernalderens bosetninger. pionerene gjorde dette allerede på 1970t. Og i Danmark og Sverige var man også tidligere ute enn dette. RPR'en åpnet for et frislepp av matjord. Det skulle planlegges slik at transportbehovet minsket; og mange steder innebar dette at matjord skulle omdisponeres. Samtidig skjedde en storstilt infrastruktur utbygging av veier; som ble bredere enn før, og oftere medførte tap av matjord.
Det tok litt tid utover 1990t før det gikk fullt opp for arkeologene at svært mange spor etter jernalderens og bronsealderens bosetning lå gjemt under torva på åkrene. Men omkring 2000 kan man si at det var SOP (standard operating procedure) å gjøre en flateavdekking når man omdisponerte matjord tett ved større gårdsanlegg og gravhauger; på grus og sand og ellers der en kunne forvente at spor etter bosetning skulle kunne finnes.
På Husby (gnr 102/76 etc) i Stjørdal kan man se dette på disse flybildene :
På Vist (her) i Steinkjer har vi sommeren 2005 gjort store forundersøkelser før E6 her bygges om til 4 felts veg. Resultatet var 7 områder med spor etter bosetning. Siden Toldnes med sine bronsealders gravrøyser og funn ligger rett ved, kan man vel anta at det her skulle kunne finnes spor fra bronsealderen frem til middelalderen. Sommeren 2006 skal NTNU/Vitenskapsmuseet graveut i området. Flere gravrøyser ble også funnet, og skal graves. Andre røyser gravet under de siste års E6 omlegginger har gitt bronsealder.
Men klarer de å stramme inn på omdisponeringen av matjorda? Se det er det store spørsmålet. I alle fall legger de opp til at dersom Fylkesmannens Landbruksavdeling ikke får med seg Fylkeslandbruksstyret (oppnevnt av Fylkestinget) på en innsigelse, så skal saken sendes til SLF (statens landbruksforvaltning) slik at de kan vurdere om de fremmer innsigelse istedet. Slutten på flateavdekkingene betyr nok ikke dette; men arealet som blir tilgjengelig for slike undersøkelser kan bli mindre.
Graveren
Regjeringen; ved Landbruk- og Matministeren og Miljøvernministeren har innskjerpet at vernet av jord (matjord) skal veie tungt i plansaker. I 1993 fremmet den daværende regjeringen Bruntland Rikspolitiske retningslinjer for samordnet transport og arealplanlegging. Det var denne som åpnet for det store frislippet av matjord.
Noen år før hadde mange arkeologer blitt klar over at man ved bruk av gravemaskinen til å fjerne pløyelaget (de 10 - 20 øverste cm) ville finne mange spor etter jernalderens bosetninger. pionerene gjorde dette allerede på 1970t. Og i Danmark og Sverige var man også tidligere ute enn dette. RPR'en åpnet for et frislepp av matjord. Det skulle planlegges slik at transportbehovet minsket; og mange steder innebar dette at matjord skulle omdisponeres. Samtidig skjedde en storstilt infrastruktur utbygging av veier; som ble bredere enn før, og oftere medførte tap av matjord.
Det tok litt tid utover 1990t før det gikk fullt opp for arkeologene at svært mange spor etter jernalderens og bronsealderens bosetning lå gjemt under torva på åkrene. Men omkring 2000 kan man si at det var SOP (standard operating procedure) å gjøre en flateavdekking når man omdisponerte matjord tett ved større gårdsanlegg og gravhauger; på grus og sand og ellers der en kunne forvente at spor etter bosetning skulle kunne finnes.
På Husby (gnr 102/76 etc) i Stjørdal kan man se dette på disse flybildene :
På Vist (her) i Steinkjer har vi sommeren 2005 gjort store forundersøkelser før E6 her bygges om til 4 felts veg. Resultatet var 7 områder med spor etter bosetning. Siden Toldnes med sine bronsealders gravrøyser og funn ligger rett ved, kan man vel anta at det her skulle kunne finnes spor fra bronsealderen frem til middelalderen. Sommeren 2006 skal NTNU/Vitenskapsmuseet graveut i området. Flere gravrøyser ble også funnet, og skal graves. Andre røyser gravet under de siste års E6 omlegginger har gitt bronsealder.
Men klarer de å stramme inn på omdisponeringen av matjorda? Se det er det store spørsmålet. I alle fall legger de opp til at dersom Fylkesmannens Landbruksavdeling ikke får med seg Fylkeslandbruksstyret (oppnevnt av Fylkestinget) på en innsigelse, så skal saken sendes til SLF (statens landbruksforvaltning) slik at de kan vurdere om de fremmer innsigelse istedet. Slutten på flateavdekkingene betyr nok ikke dette; men arealet som blir tilgjengelig for slike undersøkelser kan bli mindre.
Graveren
tirsdag, februar 21, 2006
Mennesker på menyen
"Man the hunter" har vært et kjent og kjært begrep i arkeologi (og antropologi (de to er i USA ofte del av samme institutt v universitetene over dammen)). Med det menes at mennesket i steinalderen; før jordbruksrevolusjonen (10.000 år siden) stort sett levde av jakt og fangst. Det har sikkert vært noe varierende - bla avhengig av klima og fauna/planter på det stedet man levde. Ulike tilpassninger med variasjoner i graden av jakt/fangst er kjent. Uansett spilte nok samling av røtter og andre planter + insekter altid en rolle - om ikke annet så som sikring i dårlige tider - når jakten sviktet. På BBC ligger det en artikkel om forskere som mener å kunne påvise at våre forfedre Australopithecus and Paranthropus; begge ble jaget av større rovdyr. Ikke overraskende etter min mening. Artikkelen finnes her.
Dette sitatet er vel verdt å tenke over; "Our intelligence, co-operation and many other features we have as modern humans developed from our attempts to out-smart the predator," said Robert Sussman of Washington University in St Louis." Jepp; vi overlevde ved å lære oss å sammarbeide effektivt. Boken dette bygger på er "Man the hunted: primates, Predators and human evolution". Mere om menneskets utvikling og evolusjon finnes hos Stephen Mithen; "The prehisory of the mind". Kanskje en av de beste arkeologibøkene fra 1990t! Hans "After the Ice" om verdens historie mellom 20.000 - 5000 f.kr er også meget bra!
I diskusjonen på Slashdot hvor jeg fant henvisning til BBC artikkelen fant jeg også denne lenken til T Flannerys artikler om megafaunaen; dvs de store landyrene som fantes på en rekke steder før mennesket ankom - og utryddet dem. Et godt eksempel kan være mammutten (N-Europa og Sibir) og Moaen på New Zealand. Disse ble utryddet av mennesket - som fra 50.000 år siden var blitt en meget god og veltilpasset jeger - fullt istand til å utrydde store landyr. I motsetning til våre tidlige forfedre Australopithecus og slektninger; som nok var et byttedyr også. En sterke evne til å sammarbeide kan ha vært en fordel - og individer med en slik adferd kan ha hatt større sjangser til å føre sine gener videre!
Graveren
Dette sitatet er vel verdt å tenke over; "Our intelligence, co-operation and many other features we have as modern humans developed from our attempts to out-smart the predator," said Robert Sussman of Washington University in St Louis." Jepp; vi overlevde ved å lære oss å sammarbeide effektivt. Boken dette bygger på er "Man the hunted: primates, Predators and human evolution". Mere om menneskets utvikling og evolusjon finnes hos Stephen Mithen; "The prehisory of the mind". Kanskje en av de beste arkeologibøkene fra 1990t! Hans "After the Ice" om verdens historie mellom 20.000 - 5000 f.kr er også meget bra!
I diskusjonen på Slashdot hvor jeg fant henvisning til BBC artikkelen fant jeg også denne lenken til T Flannerys artikler om megafaunaen; dvs de store landyrene som fantes på en rekke steder før mennesket ankom - og utryddet dem. Et godt eksempel kan være mammutten (N-Europa og Sibir) og Moaen på New Zealand. Disse ble utryddet av mennesket - som fra 50.000 år siden var blitt en meget god og veltilpasset jeger - fullt istand til å utrydde store landyr. I motsetning til våre tidlige forfedre Australopithecus og slektninger; som nok var et byttedyr også. En sterke evne til å sammarbeide kan ha vært en fordel - og individer med en slik adferd kan ha hatt større sjangser til å føre sine gener videre!
Graveren
mandag, januar 30, 2006
Her er jeg
På Localpoint kan man få DIY (Do it your self) kart. Det er hva dere ser over! Klikk på "Satelite"; og deretter i + tegnet til venstre; da kan dere zoome inn!
Graveren
torsdag, januar 26, 2006
3D m GRASS
Bildet ved siden viser en 3D presentasjon av en terrengmodell over Grong i Nord-Trøndelag. Laget i GRASS versjon 6.1 m NVIZ.
Graveren
Graveren
tirsdag, januar 24, 2006
Fornminnekart
Kart over fornminnene i Grong. Laget m GRASS v 6.1 cvs versjon av 21.01.2006. Kompilert på selvbygd pc m AMD 64 prosessor og SUSE 9.3 (Linux).
GRASS er et Open Source prosjekt jeg har betydelig sans for og bruker en del. Prosjektet startet i US Army Corps of Engineers under 1980t, og var ett av de første virkelige GIS systemene. Det ble laget for UNIX; og i dag er det under GPL og programmeres av en stor gruppe engasjerte "hackere". Prosjektet har de seneste årene utviklet seg i rask takt; og i dag fremstår grass som ett virkelig dynamisk prosjekt.
GRASS har sin styrke i raster data og analyse. Det var der det startet. I versjon 6.0 og 6.1 har man også begynt å få på plass støtte for vektordata. Kobling til SQL databaser og støtte for *.dbf formatet finnes. Postgres og PostGIS (oracle spatial liknende tillegg til Postgres) er på plass. Dessuten støttes kobling til R ( statistikk pakke m mange avanserte analyser og funksjoner).
Brukergrensesnittet er ennå stort sett basert på kommandolinje, og kjenskap til UNIX verktøy og shell (bash f.eks) en nyttig ting. Men et grafisk brukergrensesnitt finnes inkl 3D verktøy (NVIZ).
For arkeologer er det nyttig å vite at bla Mark Lake's r.cva (cummulative viewshed) og annet finnes støttet ; se Benjamin Ducke's hjemmeside, og M Bartons hjemmeside.
Graveren
GRASS er et Open Source prosjekt jeg har betydelig sans for og bruker en del. Prosjektet startet i US Army Corps of Engineers under 1980t, og var ett av de første virkelige GIS systemene. Det ble laget for UNIX; og i dag er det under GPL og programmeres av en stor gruppe engasjerte "hackere". Prosjektet har de seneste årene utviklet seg i rask takt; og i dag fremstår grass som ett virkelig dynamisk prosjekt.
GRASS har sin styrke i raster data og analyse. Det var der det startet. I versjon 6.0 og 6.1 har man også begynt å få på plass støtte for vektordata. Kobling til SQL databaser og støtte for *.dbf formatet finnes. Postgres og PostGIS (oracle spatial liknende tillegg til Postgres) er på plass. Dessuten støttes kobling til R ( statistikk pakke m mange avanserte analyser og funksjoner).
Brukergrensesnittet er ennå stort sett basert på kommandolinje, og kjenskap til UNIX verktøy og shell (bash f.eks) en nyttig ting. Men et grafisk brukergrensesnitt finnes inkl 3D verktøy (NVIZ).
For arkeologer er det nyttig å vite at bla Mark Lake's r.cva (cummulative viewshed) og annet finnes støttet ; se Benjamin Ducke's hjemmeside, og M Bartons hjemmeside.
Graveren
tirsdag, januar 17, 2006
Kart
I mitt daglige virke er kart viktige redskaper. I digital form som oftest; men ikke bare. Analoge - dvs trykte kart - har fremdeles sin bruk. Ute på befaringer bruker jeg alt fra M711 (1:50.000) kart til små utsnitt av ØK-kart i 1:5000 eller mindre. Dessuten selvsagt reguleringsplaner etc printet ut for bruk på befaringen. En viktig kilde er også NAF's veibok. Jeg holder meg med medlemskap der ene å alene for å ha veiboka; etter min mening eneste grunnen til å ha medlemskap.
Siden 1993 har jeg opplevd at vi i økende grad har tatt i bruk kart i digital form; og da gjerne brukt i GIS (Geografisk Informasjons System). GIS gjør det mulig å koble kart i digital form med databaser, slik at avanserte geografiske analyser kan gjøres; f.eks viewshed og cost surfaces. Personlig har jeg brukt - og kan bruke - tre "GIS" programmer; ArcView (ESRI), Intrasis og GRASS. I denne sammenheng er vel kun GRASS ordentelig GIS program. Men på tross av dette henger analoge kart igjen. Det er det tre viktige grunner til:
1: Det digitale kompetansegapet. Det er fremdeles mange som strever med å kunne bruke PC og programmer på PC'en. Det er tross alt ikke mere enn 15 år siden PC begynte å bli vanlig på kontorene rundt om i kommuner og statlig forvaltning. Når de fleste rundt meg på jobben er langt over 50; og kanskje først de siste 5-10 årene har hatt pc på jobb og hjemme så er dette et reelt problem; men heller ikke så rart. Å ta til seg nye ting er ikke så lett. Og ikke er det utelukkende et generasjonsfenomen. Ut over enkel bruk av web og e-post, samt tekstbehandling (internet explorer - outlook - word); så er det forbløffende hvor mange studenter og yngre arkeologer som har problemer med slike mere avanserte applikasjoner som databaser og GIS. Grunnleggende kunnskap om koordinatsystemer (UTM; NGO) er f.eks en stor mangel.
2: Data er dyrt: Statens Kartverk krever en stiv pris for tilgang til grunnlagsdata. Frem til nå! Det har gjort at å investere i data til GIS har vært så dyrt at lite er blitt igjen til å lage gode applikasjoner. Og det rekker ikke med å kjøpe data og ArcView og så tenke at det er nok! Du må også skrive applikasjoner som gjør at brukeren kan nyttigjøre seg programmet og data. Det har det ikke vært penger til hos oss (NTFK). I dag er det kanskje enklere å lage en web-basert applikasjon, f.eks med MapServer eller ArcIms. I dag er tilgangen til data i ferd med å bli billigere for oss i det offentlige; gjennom Norge Digitalt.
3: Det har frem til nå manglet gode løsninger for å bringe med seg digitale kart utenfor kontordøra. Billige PDA'er (HP iPAQ etc) og programmer som ArcPad gjør dette tilnærmet en praktisk realitet. Jeg sier tilnærmet da det ennå er slik at kartdata ikke utveksles mellom etater/institusjoner og brukere på en god måte. Ja, SOSI finnes (utvekslingsformat i tekst-form, m datadefinisjon og metadata). Men kart er mere komplekse. En enkel utveksling av geotiff baserte rasterkart ville vært tingen i mange tilfeller! Heller ikke er det billig; ArcPad koster mere enn hva en PDA koster!
For å se litt av hva man kan gjøre med slike verktøy kan man går til earth.google.com og laste ned Google earth. Alternativt kan man laste ned WorldWind fra NASA. Med Google earth kan man se jordkloden via Landsat(NASA) bilder (satelittbilder) og endra bedre data. Landsat gir deg ca 30 m oppløsning (presisjon); men du finner bilder der med 10 m eller bedre oppløsning. Gå feks til Google campus (Places området til venstre i brukerflaten på google earth; dobbelklikk på objektet så vil programmet zoome inn på "the google campus" i mountain view; nord for Salinas i California.) En fascinerende mulighet med google earth er at du med placemarks kan lagre små *.kmz filer som inneholder koordinater og beskrivelser av et punkt som du kan merke i kartet/bildet. Så kan du dele denne med andre som har google earth.
Nyheter om kart finner du her! Oppdatert daglig!
Graveren
Siden 1993 har jeg opplevd at vi i økende grad har tatt i bruk kart i digital form; og da gjerne brukt i GIS (Geografisk Informasjons System). GIS gjør det mulig å koble kart i digital form med databaser, slik at avanserte geografiske analyser kan gjøres; f.eks viewshed og cost surfaces. Personlig har jeg brukt - og kan bruke - tre "GIS" programmer; ArcView (ESRI), Intrasis og GRASS. I denne sammenheng er vel kun GRASS ordentelig GIS program. Men på tross av dette henger analoge kart igjen. Det er det tre viktige grunner til:
1: Det digitale kompetansegapet. Det er fremdeles mange som strever med å kunne bruke PC og programmer på PC'en. Det er tross alt ikke mere enn 15 år siden PC begynte å bli vanlig på kontorene rundt om i kommuner og statlig forvaltning. Når de fleste rundt meg på jobben er langt over 50; og kanskje først de siste 5-10 årene har hatt pc på jobb og hjemme så er dette et reelt problem; men heller ikke så rart. Å ta til seg nye ting er ikke så lett. Og ikke er det utelukkende et generasjonsfenomen. Ut over enkel bruk av web og e-post, samt tekstbehandling (internet explorer - outlook - word); så er det forbløffende hvor mange studenter og yngre arkeologer som har problemer med slike mere avanserte applikasjoner som databaser og GIS. Grunnleggende kunnskap om koordinatsystemer (UTM; NGO) er f.eks en stor mangel.
2: Data er dyrt: Statens Kartverk krever en stiv pris for tilgang til grunnlagsdata. Frem til nå! Det har gjort at å investere i data til GIS har vært så dyrt at lite er blitt igjen til å lage gode applikasjoner. Og det rekker ikke med å kjøpe data og ArcView og så tenke at det er nok! Du må også skrive applikasjoner som gjør at brukeren kan nyttigjøre seg programmet og data. Det har det ikke vært penger til hos oss (NTFK). I dag er det kanskje enklere å lage en web-basert applikasjon, f.eks med MapServer eller ArcIms. I dag er tilgangen til data i ferd med å bli billigere for oss i det offentlige; gjennom Norge Digitalt.
3: Det har frem til nå manglet gode løsninger for å bringe med seg digitale kart utenfor kontordøra. Billige PDA'er (HP iPAQ etc) og programmer som ArcPad gjør dette tilnærmet en praktisk realitet. Jeg sier tilnærmet da det ennå er slik at kartdata ikke utveksles mellom etater/institusjoner og brukere på en god måte. Ja, SOSI finnes (utvekslingsformat i tekst-form, m datadefinisjon og metadata). Men kart er mere komplekse. En enkel utveksling av geotiff baserte rasterkart ville vært tingen i mange tilfeller! Heller ikke er det billig; ArcPad koster mere enn hva en PDA koster!
For å se litt av hva man kan gjøre med slike verktøy kan man går til earth.google.com og laste ned Google earth. Alternativt kan man laste ned WorldWind fra NASA. Med Google earth kan man se jordkloden via Landsat(NASA) bilder (satelittbilder) og endra bedre data. Landsat gir deg ca 30 m oppløsning (presisjon); men du finner bilder der med 10 m eller bedre oppløsning. Gå feks til Google campus (Places området til venstre i brukerflaten på google earth; dobbelklikk på objektet så vil programmet zoome inn på "the google campus" i mountain view; nord for Salinas i California.) En fascinerende mulighet med google earth er at du med placemarks kan lagre små *.kmz filer som inneholder koordinater og beskrivelser av et punkt som du kan merke i kartet/bildet. Så kan du dele denne med andre som har google earth.
Nyheter om kart finner du her! Oppdatert daglig!
Graveren
mandag, januar 16, 2006
1.000.000
Rett før det nye året begynte bevilget Fylkesrådet i Nord-Trøndelag i en sak 1.000.000 ( 1 mill) til kulturminner. Bevilgningen ligger i sak 201/2005.
Dette er en oppfølging av Fylkestingets vedtak 13.oktober 2005; se her.
I saken skisserer vi 6 tiltak :
Viktigst er punktene om kommuneprosjekt og registreringer. Halvparten av kommunene i Nord-Trøndelag er ikke registrert. eller er kun delvis registrert. F.eks gjelder dette Steinkjer, den sansynligvis mest fornminnerike kommunen i fylket. Dette gjør at den daglige forvaltningen blir vanskelig. Det blir også vanskelig å lage gode innspill til kommuneplanens arealdel.
Kulturminneforvaltning handler i stor grad om arealforvaltning, og vi arbeider til daglig med Plan- og bygningsloven som like viktig virkemiddel som Kulturminneloven. Det høyeste plannivået i kommunene er kommuneplanens arealdel. Denne er hver kommune pålagt å ha , og der skal kommunen foreta den politiske avveiningen om hvordan kommunens areal skal brukes. De ulike statlige og regionale myndighetene kommer under kommunens utarbeidelse av arealdelen med sine innspill i form av kart. Det sier seg selv at kulturminnevernets interesser ikke kommer øverst når det ikke en gang foreligger et innspill til arealdelen - fordi det ikke finnes registreringer!
"Frem i lyset" er et sammarbeidsprosjekt mellom landbruksavdelinga v Fylkesmannen og Fylkeskommunen om å motivere brukere og kommunene til å bruke SMIL og de andre ordningene for stønad til kulturminner.
Bergkunst/Fornminner: Spesielt bergkunsten vil i år få en større oppmerksomhet. RA's bergkunstprosjekt er avsluttet i 2005, og fra og med nå er det fylkeskommunene som står for arbeidet med å skjøtte bergkunsten. Siden Nord-Trøndelag har ca 20% av bergkunstlokalitetene i Norge har vi ambisjoner om å hente ut mellom 200.000 - 400.000 fra RA for i år.
Det siste punktet er en liten sekkepost m noen mindre prosjekter. Bla mittkulturminne.no. Mere om det prosjektet senere!
Graveren
Dette er en oppfølging av Fylkestingets vedtak 13.oktober 2005; se her.
I saken skisserer vi 6 tiltak :
1.1 Kommuneprosjekt; oppfølging av punkt 1.1 i handlingsprogrammet | 300.000,- |
| 1.3 Registreringer | 200.000,- |
| 2.3 Tilrettelegging - prosjekt”Frem i lyset” | 150.000,- |
| 2.8 Bergkunst/Fornminner | 200.000,- |
| 1.5 og 1.6 Diverse mindre prosjekter | 150.000,- |
| Sum | 1.000.000,- |
Viktigst er punktene om kommuneprosjekt og registreringer. Halvparten av kommunene i Nord-Trøndelag er ikke registrert. eller er kun delvis registrert. F.eks gjelder dette Steinkjer, den sansynligvis mest fornminnerike kommunen i fylket. Dette gjør at den daglige forvaltningen blir vanskelig. Det blir også vanskelig å lage gode innspill til kommuneplanens arealdel.
Kulturminneforvaltning handler i stor grad om arealforvaltning, og vi arbeider til daglig med Plan- og bygningsloven som like viktig virkemiddel som Kulturminneloven. Det høyeste plannivået i kommunene er kommuneplanens arealdel. Denne er hver kommune pålagt å ha , og der skal kommunen foreta den politiske avveiningen om hvordan kommunens areal skal brukes. De ulike statlige og regionale myndighetene kommer under kommunens utarbeidelse av arealdelen med sine innspill i form av kart. Det sier seg selv at kulturminnevernets interesser ikke kommer øverst når det ikke en gang foreligger et innspill til arealdelen - fordi det ikke finnes registreringer!
"Frem i lyset" er et sammarbeidsprosjekt mellom landbruksavdelinga v Fylkesmannen og Fylkeskommunen om å motivere brukere og kommunene til å bruke SMIL og de andre ordningene for stønad til kulturminner.
Bergkunst/Fornminner: Spesielt bergkunsten vil i år få en større oppmerksomhet. RA's bergkunstprosjekt er avsluttet i 2005, og fra og med nå er det fylkeskommunene som står for arbeidet med å skjøtte bergkunsten. Siden Nord-Trøndelag har ca 20% av bergkunstlokalitetene i Norge har vi ambisjoner om å hente ut mellom 200.000 - 400.000 fra RA for i år.
Det siste punktet er en liten sekkepost m noen mindre prosjekter. Bla mittkulturminne.no. Mere om det prosjektet senere!
Graveren
onsdag, januar 11, 2006
Storhauger - Lian
Det er en ting som virkelig er karakterisitisk for fornminnebestanden i Nord-Trøndelag. De mange storhaugene i fylket. Ikke bare har fylket mange fornminner bevart (4000+, 9000+ enkeltminner), men det er også mange av de store gravhaugene her oppe. Første gangen jeg ble klar over dette var da en studentkollega hadde vært her og registrert i 1993. Da vi møttes den høsten og jeg fortalte at jeg hadde fått jobb her oppe; så bemerket hun at hun aldri før hadde opplevd å registrere gravhauger på over 20 m i diameter nesten hver dag!
Bildet som ligger ved dagens innlegg viser en av de store gravhaugene i Sparbu. Den ved Lian. Du kan se den fra E6 når du passerer Mære (like etter PRIX hvis du kjører nordover mot Steinkjer). For å komme til den må du ta av ved Mære, kjøre mot Skei (1 km) og så dreie av mot venstre 200m etter skolen på Mære. Deretter kjører du langs denne vegen til du når den høyeste bakketoppen (v Jørem) og da ser du en vanntank til venstre for deg. Der kan du parkere og så følge traktorvegen vestover, og gjennom grustaket (et lite) så vil du se landskapet som åpner seg mot V og du kan se kirka på Mære. Rett forran deg nå ligger storhaugen på Lian. Den er ca 35 m i diameter (målt m DGPS; 0.2m nøyaktighet).
Slike storhauger regnes for å være de fremste maktsymboler i landskapet fra jernalderen. Dvs noen store gravrøyser kan være fra bronsalderen. Ofte synes det som om man får dateringer til yngre romertid, folkevandringstid og merovingertid når man har funn fra slike hauger; eller gjør utgravninger i dem.
Der denne haugen ligger; med vidt utsyn over Mæresmyra og mot Mære m kirka, ligger den svært typisk for mange storhauger på Innherred og Namdalen. I regel ligger haugene nettopp slik plassert i landskapet. De synes, og skal synes langt av gårde; og i alle fall i det nærmeste landskapsrommet. Det kan variere litt hvor stort landskapsrom de skal dominere; eller hva slags form det er på det. Helgeshaugen på Helge-By v Byafossen i Steinkjer ligger f.eks å dominerer utsynet over reinsvatnet. Sikkert som en maktmarkør langs transportvegen som Snåsavassdraget har vært i jernalderen. Her på Lian er det hele Mæresmyra; nesten fra Vist til Sparbu.
Haugen ligger på et "Ra" som går fra Lein i SØ til Haugan i NV; formet som en banan, og forankret i hver sin lille bergknaus i hver ende. Langs dette raet ligger det en lang rekke kulturminner fra jernalderen. Haugen er ikke urørt, men har spor etter inngrep på N og S sida. Om det er nådd ned til en evt grav er usikkert. Ca 50 m lengere mot N ligger det en litt mindre gravrøys. Den er på omlag 20 m i diameter. I vinkel rundt denne ligger to merkelige tufter m veggvoller av stein. De minner om tufter fra eldre jernalder i Rogaland og Agder; men er de det? Jeg planlegger å grave noen prøvestikk i dem til våren for å sjekke dette ut.
Graveren 11.1.2006
Bildet som ligger ved dagens innlegg viser en av de store gravhaugene i Sparbu. Den ved Lian. Du kan se den fra E6 når du passerer Mære (like etter PRIX hvis du kjører nordover mot Steinkjer). For å komme til den må du ta av ved Mære, kjøre mot Skei (1 km) og så dreie av mot venstre 200m etter skolen på Mære. Deretter kjører du langs denne vegen til du når den høyeste bakketoppen (v Jørem) og da ser du en vanntank til venstre for deg. Der kan du parkere og så følge traktorvegen vestover, og gjennom grustaket (et lite) så vil du se landskapet som åpner seg mot V og du kan se kirka på Mære. Rett forran deg nå ligger storhaugen på Lian. Den er ca 35 m i diameter (målt m DGPS; 0.2m nøyaktighet).
Slike storhauger regnes for å være de fremste maktsymboler i landskapet fra jernalderen. Dvs noen store gravrøyser kan være fra bronsalderen. Ofte synes det som om man får dateringer til yngre romertid, folkevandringstid og merovingertid når man har funn fra slike hauger; eller gjør utgravninger i dem.
Der denne haugen ligger; med vidt utsyn over Mæresmyra og mot Mære m kirka, ligger den svært typisk for mange storhauger på Innherred og Namdalen. I regel ligger haugene nettopp slik plassert i landskapet. De synes, og skal synes langt av gårde; og i alle fall i det nærmeste landskapsrommet. Det kan variere litt hvor stort landskapsrom de skal dominere; eller hva slags form det er på det. Helgeshaugen på Helge-By v Byafossen i Steinkjer ligger f.eks å dominerer utsynet over reinsvatnet. Sikkert som en maktmarkør langs transportvegen som Snåsavassdraget har vært i jernalderen. Her på Lian er det hele Mæresmyra; nesten fra Vist til Sparbu.
Haugen ligger på et "Ra" som går fra Lein i SØ til Haugan i NV; formet som en banan, og forankret i hver sin lille bergknaus i hver ende. Langs dette raet ligger det en lang rekke kulturminner fra jernalderen. Haugen er ikke urørt, men har spor etter inngrep på N og S sida. Om det er nådd ned til en evt grav er usikkert. Ca 50 m lengere mot N ligger det en litt mindre gravrøys. Den er på omlag 20 m i diameter. I vinkel rundt denne ligger to merkelige tufter m veggvoller av stein. De minner om tufter fra eldre jernalder i Rogaland og Agder; men er de det? Jeg planlegger å grave noen prøvestikk i dem til våren for å sjekke dette ut.
Graveren 11.1.2006
tirsdag, januar 10, 2006
mandag, november 28, 2005
Kokegroper
Kokegroper - det er det vanligste kulturminnet vi finner under flateavdekking i Nord-Trøndelag tror jeg. Så vanlig at jeg ofte er blitt mobbet på kontoret pga alle kokegropene. Det er nesten så en kann irritere seg over at slikt et kuklturminne skal være automatisk freda gjennom kulturminneloven. Men det er de! Vilket minner meg på at det ikke er alt som regnes som nasjonalt verneverdig, som er det!
Kokegroper kommer i to typer. De små, mellom 0.6 - 1.2 meter i diameter; oftest er de ikke dypere enn 20 - 30 cm (under pløyelaget). Disse påtreffes oftest under flateavdekking ute i jordbrukslandskapet, ofte på de underligste steder. Normalt i sand, grus, men kan forekomme på leire også. De inneholder ett eller to lag med istykkerbrent stein (kokstein - skjørbrent stein), samt trekull i bunnen og rundt steinene. Ovenfor ser dere eksempel på en slik grop (fra Frosta).
En annen type er større; den finnes på sentralsteder fra eldre og yngre jernalder; slike som Skei (gravfelt og sirkelformet tunanlegg), Sparbu, Steinkjer kommune. Eller, som jeg selv har gravet, på Borre, Horten, Vestfold. Disse er over 1 m, de er ofte 1 - 2m dype, har mange "lag" - og kan inneholde brente bein, noe de mindre nesten aldri inneholder! Samtidig kan en paralell type finnes på steinalderboplasser i innlandet (se gråfjellprosjektet).
Noen ganger finnes det samlinger av kokegroper; oftest spredt utover et jorde. Noen ganger får jeg rapporter fra gårdbrukere som observerer slike som mørke "sotflekker". Lars Erik Narmo har skrevet en artikkel i Viking om et slikt funn.
Dateringsmessig synes de fleste kokegroper å befinne seg mellom 500 f.kr og 500 e.kr. Men de kan altså finnes i steinalder og bronsealder (også den "lille" typen). De store, som ofte også kan sees som groper, finnes på eller ved de sentrale gravfelt og tunanlegg fra yngre jernalder.
Hva er dette? Paraleller finnes. Og de synes rett så vanlig; se her og her. Selv oppdaget jeg på slutten av 1980t en etnografisk paralell gjennom "The SAS survival handbook" av John Wiseman (1986 London); se s. 146. Det er "Hangi" som er en Maori metode for å koke mat. Denne vil produsere en struktur som likner svært mye på de kokegropene vi finner; både den lille og den store typen.
En annen paralell er den Hawaianske Imu, Som brukes under Luau, en fest hvor en av spesialitetene er såkalt Kalua gris (noen ganger med et eple i munnen!?). I Peru forekommer enda en paralell, Pachamanca.
Felles for alle er at det er snakk om en måte å tilberede et varmt måltid, antakelig til en større festlighet. Et bål benyttes for å varme opp steiner (nede i gropa), hvorpå man så dekker de varme steinene nede i gropa med gress/planter, og/eller bruker en kurv (Hangi bruker det!) hvor maten settes ned i. Så dekkes gropa til med stokker og jord; og får stå inntil 4-6 timer (spesielt om man steker et helt dyr!). Dette forklarer hvorfor man ikke finner brente bein etc i gropene. Likeledes hindrer bruken av gress/planeter eller en kurv at maten forurenses av sand og trekull! Om du skal lage en Hangi; så pass på at jord og trekul ikke kommer i berøring med maten!
Det har vært litt diskusjon om de vi omtaler som kokegroper har vært benyttet til koking. Spesielt Odmund Farbregd har vært skeptisk. De etnografiske eksemplene over viser imidlertid etter min mening at det er det samme fenomenet vi står overfor i Norge - koking i grop! Vi har under bronsealder og jernalder antakelig hatt en samfunnsmessig struktur ikke ulikt den Maoriene på New Zealand har hatt. Samtidig har kanskje det å koke i grop vært overlevert helt fra steinalderen! Det er vanlig å finne mye trekull i kokegropene; noe som viser at steinene er varmet opp i gropa; før de la ned maten. Når en ser mengden kokegroper vi finner synes de å ha vært en svært vanlig foreteelse i jernalderen!
Oppskrift på Hangi finner du her og her. Men pass på to ting; følg sikkerhetsreglene; og legg igjen litt moderne "søppel" i gropene når du er ferdig så ikke fremtidige arkeologer misstar det for en kokegrop fra eldre jernalder! En ølflaske eller noe slikt?
onsdag, november 16, 2005
Nyskjerrighet - eller "Curiosity killed the cat"
På jobben ble jeg utfordret litt i dag. Jeg snakket med en av sjefene i fylkeskommunen og under samtalen kom følgende kommentar ".. når vet vi nok?" Underforstått; når kan vi avslutte letingen etter kulturminner? Sprørsmålet høres tilforlatelig og relevant ut, ikke sant?
Men er det det? To kommentarer tvinger seg frem hos meg.
En! Dette er et spørsmål som overser det faktum at en grunnleggende egenskap ved mennesket er nyskjerrighet. Uten den hadde vi aldri kommet ned av trærne, eller ut av hulene i paleolithikum (1.mill år siden til 10000 år siden). Så lenge vi stiller spørsmål til våre kulturminner - og betrakter dem som kilder til kunskap - så vil vi lete etter nye!
To! Spørsmålet vitner om at det ennå er et stykke frem til kulturminner blir tatt på like stort alvor som andre samfunnssektorer. Man tar det ikke like alvorlig om et kulturminne forsvinner - som hvis man ødelegger natur.
Men på den andre siden så er det også relevant å spørre om man gjennom å grave ut nettopp det kulturminnet får ny og relevant kunskap. Og her kommer ytterligere to poenger:
Det er ikke nødvendig for arkeologene å begrunne sine ønsker om utgravninger i dag. Dersom kulturminnet er eldre enn 1537; så er det automatisk freda. Det trengs da ingen argumentasjon for at det skal graves ut - spesielt om det berøres av et eller annet tiltak. Da dekkes også kostnadene gjennom §10 i Kulturminneloven!
De siste 10-15 årene har vært en revolusjon i norsk arkeologi. Gjennom utstrakt bruk av gravemaskin i jordbrukslandskapet har vi funnet mange bosetninger fra jernalderen. Langt fler enn man har trodd var mulig. I utmarka finner vi store mengder jernvinne og fangstgraver. I det hele tatt er det langt fler kulturminner i Norge enn man har trodd. Det er også mange av disse kulturminnene som må karakteriseres som relativt ensartet (fangstgroper - kokegroper - kullgroper etc). Kanskje trenger man ikke å grave alle?
Innen kulturminnevernet har det utviklet seg en kultur for at alt skal finnes. Det betraktes som en ulykke om noe overses, eller går tapt. Men tap av kulturminner er - likesom produksjonen av dem - en evig pågående prosess!
Mennesket gir mening til sine kulturminner - uten denne har de ingen mening; de eksisterer ikke!
larsf
Men er det det? To kommentarer tvinger seg frem hos meg.
En! Dette er et spørsmål som overser det faktum at en grunnleggende egenskap ved mennesket er nyskjerrighet. Uten den hadde vi aldri kommet ned av trærne, eller ut av hulene i paleolithikum (1.mill år siden til 10000 år siden). Så lenge vi stiller spørsmål til våre kulturminner - og betrakter dem som kilder til kunskap - så vil vi lete etter nye!
To! Spørsmålet vitner om at det ennå er et stykke frem til kulturminner blir tatt på like stort alvor som andre samfunnssektorer. Man tar det ikke like alvorlig om et kulturminne forsvinner - som hvis man ødelegger natur.
Men på den andre siden så er det også relevant å spørre om man gjennom å grave ut nettopp det kulturminnet får ny og relevant kunskap. Og her kommer ytterligere to poenger:
Det er ikke nødvendig for arkeologene å begrunne sine ønsker om utgravninger i dag. Dersom kulturminnet er eldre enn 1537; så er det automatisk freda. Det trengs da ingen argumentasjon for at det skal graves ut - spesielt om det berøres av et eller annet tiltak. Da dekkes også kostnadene gjennom §10 i Kulturminneloven!
De siste 10-15 årene har vært en revolusjon i norsk arkeologi. Gjennom utstrakt bruk av gravemaskin i jordbrukslandskapet har vi funnet mange bosetninger fra jernalderen. Langt fler enn man har trodd var mulig. I utmarka finner vi store mengder jernvinne og fangstgraver. I det hele tatt er det langt fler kulturminner i Norge enn man har trodd. Det er også mange av disse kulturminnene som må karakteriseres som relativt ensartet (fangstgroper - kokegroper - kullgroper etc). Kanskje trenger man ikke å grave alle?
Innen kulturminnevernet har det utviklet seg en kultur for at alt skal finnes. Det betraktes som en ulykke om noe overses, eller går tapt. Men tap av kulturminner er - likesom produksjonen av dem - en evig pågående prosess!
Mennesket gir mening til sine kulturminner - uten denne har de ingen mening; de eksisterer ikke!
larsf
onsdag, november 09, 2005
Frustrasjoner
Det er frustrerende å oppleve at man aldri har tid nok til de oppgavene man skal gjøre. De seineste årene har Riksantikvaren søkt å heve kvaliteten på saksbehandlingen. Dette arter seg som stadige krav mot den regionale kulturminneforvaltningen om bedre informasjon og saksbehandling. En årsak er at RA har økt antall ansatte betydelig de seinere åra. Hver av disse ønsker selvsagt gjennomslag for sine greier. Riksantikvaren; som kulturminnevernets "generalstab", er større en "hæren", d.e fylkeskommunenes kulturminnevern seksjoner. Resultatet er stress og frustrasjon! Vi nede i "hæren" kommer i klemme mellom øket krav til kvalitet, og en økende saksmengde og økende funn av kulturminner.
Kanskje en tanke å legge om strategi; f.eks satse mere på informasjon, hjelp til skjøtsel, tilrettelegging og dokumentasjon?
Man kunne skjære ned på RA (si 60 - 70 stillinger) og overføre dette til fylkeskommunene? Dersom Miljøverndepartementet skal ha kulturminnevernet i sin portefølge bør også de ofre noe. De kunne skjære ned på fylkesmennenes miljøvernavdelinger og overføre litt ressurser derfra til oss. F.eks la være å bruke 100 mill årlig på kalking av vassdrag, noe som påviselig har liten effekt!
Når de nye regionene skal på plass frem mot 2010 bør det diskuteres hvor kulturminnevernet skal ha sin plass. Dersom vi fortsatt skal ligge under MD, så bør vi være sammen med Miljøvernavdelingene - Avd for Kulturmiljø? Dersom vi skal være sammen med kultur - så bør RA overføres til Kulturdepartementet.
larsf
Kanskje en tanke å legge om strategi; f.eks satse mere på informasjon, hjelp til skjøtsel, tilrettelegging og dokumentasjon?
Man kunne skjære ned på RA (si 60 - 70 stillinger) og overføre dette til fylkeskommunene? Dersom Miljøverndepartementet skal ha kulturminnevernet i sin portefølge bør også de ofre noe. De kunne skjære ned på fylkesmennenes miljøvernavdelinger og overføre litt ressurser derfra til oss. F.eks la være å bruke 100 mill årlig på kalking av vassdrag, noe som påviselig har liten effekt!
Når de nye regionene skal på plass frem mot 2010 bør det diskuteres hvor kulturminnevernet skal ha sin plass. Dersom vi fortsatt skal ligge under MD, så bør vi være sammen med Miljøvernavdelingene - Avd for Kulturmiljø? Dersom vi skal være sammen med kultur - så bør RA overføres til Kulturdepartementet.
larsf
mandag, september 05, 2005
Planlegging
Planlegging - ikke et helt populært ord i noen kretser; f eks Høyre og Frp. Men det er nå en gang noe som man driver med innafor kulturminnevernet. I to former - minst. 1. Vi behandler ulike planer, eller tiltak, enten etter Kulturminneloven, eller etter Plan- og bygningsloven. 2. Vi legger egne planer. I det små, så som planlegging av uken, måneden eller året. Men også større planer.
Nå lager vi en handlingsplan for kulturminnevern. Den forsøker vi lage til et politisk dokument som skal behandles i Fylkestinget i oktober då. Det har vært en langdryg prosess; mest pga at vi har måttet arbeide med dette dokumentet innimellom andre ting. Men det er interessant og viktig å kunne fremlegge et dokument for fylkespolitikerne om kulturminnevernet - ikke minst fordi det er de som skal styre hva vi i administrasjonen gjør. Det er påtakelig i hvor stor grad det norske kulturminnevernet er oppsplittet og fragmentert. Svært mange institusjoner skal si sin mening om en sak. Vi har 5 arkeologiske landsdelsmuseer, 3 egne sjøfartsmuseer, Sametinget, Fylkeskommunene og Riksantikvaren. Og Riksantikvaren som direktorat er også 1 instans i alle saker om middelalderske kirker, kirkegårder og bygrunnen i de 5 middelalderbyene (Oslo, Tønsberg, Skien, Stavanger, Bergen og Trondheim). I noen saker skaper dette en mildt sagt rotete saksgang!
Kan Morten Meyer settes på saken?
I tillegg er vi underlagt Miljøverndepartementet, som ikke skaffet seg egen avdeling for området før i 2000-2001 (etter å ha hatt saksfeltet og Kulturminneloven i sin portefølge siden starten i 1971(72?). Det er ikke et naturlig departement for saksfeltet, etter min mening. Bedre ville det vært med Kulturdepartmentet. Særlig fordi MD er helt giret mot Fylkesmennen og deres miljøvernavdelinger - som eksempel kan nevnes at på hjemmesidene sine nevnes ikke fylkeskommunene som en del av miljøvernet i Norge!
Larsf
Nå lager vi en handlingsplan for kulturminnevern. Den forsøker vi lage til et politisk dokument som skal behandles i Fylkestinget i oktober då. Det har vært en langdryg prosess; mest pga at vi har måttet arbeide med dette dokumentet innimellom andre ting. Men det er interessant og viktig å kunne fremlegge et dokument for fylkespolitikerne om kulturminnevernet - ikke minst fordi det er de som skal styre hva vi i administrasjonen gjør. Det er påtakelig i hvor stor grad det norske kulturminnevernet er oppsplittet og fragmentert. Svært mange institusjoner skal si sin mening om en sak. Vi har 5 arkeologiske landsdelsmuseer, 3 egne sjøfartsmuseer, Sametinget, Fylkeskommunene og Riksantikvaren. Og Riksantikvaren som direktorat er også 1 instans i alle saker om middelalderske kirker, kirkegårder og bygrunnen i de 5 middelalderbyene (Oslo, Tønsberg, Skien, Stavanger, Bergen og Trondheim). I noen saker skaper dette en mildt sagt rotete saksgang!
Kan Morten Meyer settes på saken?
I tillegg er vi underlagt Miljøverndepartementet, som ikke skaffet seg egen avdeling for området før i 2000-2001 (etter å ha hatt saksfeltet og Kulturminneloven i sin portefølge siden starten i 1971(72?). Det er ikke et naturlig departement for saksfeltet, etter min mening. Bedre ville det vært med Kulturdepartmentet. Særlig fordi MD er helt giret mot Fylkesmennen og deres miljøvernavdelinger - som eksempel kan nevnes at på hjemmesidene sine nevnes ikke fylkeskommunene som en del av miljøvernet i Norge!
Larsf
søndag, september 04, 2005
Intro
Graveren - det kallenavnet ble gitt meg av Anders Skaugen (MINT) den gangen jeg begynte å arbeide som arkeolog i Nord-Trøndelag. Passende --? I alle fall falt det meg inn som tittel på bloggen.
Velkommen til en blogg om arkeologi - kulturminner og opplevelser i Nord-Trøndelag. En ting til - digital arkeologi kommer til å være viktig!
Larsf
Velkommen til en blogg om arkeologi - kulturminner og opplevelser i Nord-Trøndelag. En ting til - digital arkeologi kommer til å være viktig!
Larsf
Abonner på:
Innlegg (Atom)
