Kokegroper

Kokegroper - det er det vanligste kulturminnet vi finner under flateavdekking i Nord-Trøndelag tror jeg. Så vanlig at jeg ofte er blitt mobbet på kontoret pga alle kokegropene. Det er nesten så en kann irritere seg over at slikt et kuklturminne skal være automatisk freda gjennom kulturminneloven. Men det er de! Vilket minner meg på at det ikke er alt som regnes som nasjonalt verneverdig, som er det!

Kokegroper kommer i to typer. De små, mellom 0.6 - 1.2 meter i diameter; oftest er de ikke dypere enn 20 - 30 cm (under pløyelaget). Disse påtreffes oftest under flateavdekking ute i jordbrukslandskapet, ofte på de underligste steder. Normalt i sand, grus, men kan forekomme på leire også. De inneholder ett eller to lag med istykkerbrent stein (kokstein - skjørbrent stein), samt trekull i bunnen og rundt steinene. Ovenfor ser dere eksempel på en slik grop (fra Frosta).

En annen type er større; den finnes på sentralsteder fra eldre og yngre jernalder; slike som Skei (gravfelt og sirkelformet tunanlegg), Sparbu, Steinkjer kommune. Eller, som jeg selv har gravet, på Borre, Horten, Vestfold. Disse er over 1 m, de er ofte 1 - 2m dype, har mange "lag" - og kan inneholde brente bein, noe de mindre nesten aldri inneholder! Samtidig kan en paralell type finnes på steinalderboplasser i innlandet (se gråfjellprosjektet).

Noen ganger finnes det samlinger av kokegroper; oftest spredt utover et jorde. Noen ganger får jeg rapporter fra gårdbrukere som observerer slike som mørke "sotflekker". Lars Erik Narmo har skrevet en artikkel i Viking om et slikt funn.

Dateringsmessig synes de fleste kokegroper å befinne seg mellom 500 f.kr og 500 e.kr. Men de kan altså finnes i steinalder og bronsealder (også den "lille" typen). De store, som ofte også kan sees som groper, finnes på eller ved de sentrale gravfelt og tunanlegg fra yngre jernalder.

Hva er dette? Paraleller finnes. Og de synes rett så vanlig; se her og her. Selv oppdaget jeg på slutten av 1980t en etnografisk paralell gjennom "The SAS survival handbook" av John Wiseman (1986 London); se s. 146. Det er "Hangi" som er en Maori metode for å koke mat. Denne vil produsere en struktur som likner svært mye på de kokegropene vi finner; både den lille og den store typen.

En annen paralell er den Hawaianske Imu, Som brukes under Luau, en fest hvor en av spesialitetene er såkalt Kalua gris (noen ganger med et eple i munnen!?). I Peru forekommer enda en paralell, Pachamanca.

Felles for alle er at det er snakk om en måte å tilberede et varmt måltid, antakelig til en større festlighet. Et bål benyttes for å varme opp steiner (nede i gropa), hvorpå man så dekker de varme steinene nede i gropa med gress/planter, og/eller bruker en kurv (Hangi bruker det!) hvor maten settes ned i. Så dekkes gropa til med stokker og jord; og får stå inntil 4-6 timer (spesielt om man steker et helt dyr!). Dette forklarer hvorfor man ikke finner brente bein etc i gropene. Likeledes hindrer bruken av gress/planeter eller en kurv at maten forurenses av sand og trekull! Om du skal lage en Hangi; så pass på at jord og trekul ikke kommer i berøring med maten!

Det har vært litt diskusjon om de vi omtaler som kokegroper har vært benyttet til koking. Spesielt Odmund Farbregd har vært skeptisk. De etnografiske eksemplene over viser imidlertid etter min mening at det er det samme fenomenet vi står overfor i Norge - koking i grop! Vi har under bronsealder og jernalder antakelig hatt en samfunnsmessig struktur ikke ulikt den Maoriene på New Zealand har hatt. Samtidig har kanskje det å koke i grop vært overlevert helt fra steinalderen! Det er vanlig å finne mye trekull i kokegropene; noe som viser at steinene er varmet opp i gropa; før de la ned maten. Når en ser mengden kokegroper vi finner synes de å ha vært en svært vanlig foreteelse i jernalderen!



Oppskrift på Hangi finner du her og her. Men pass på to ting; følg sikkerhetsreglene; og legg igjen litt moderne "søppel" i gropene når du er ferdig så ikke fremtidige arkeologer misstar det for en kokegrop fra eldre jernalder! En ølflaske eller noe slikt?