På jobben ble jeg utfordret litt i dag. Jeg snakket med en av sjefene i fylkeskommunen og under samtalen kom følgende kommentar ".. når vet vi nok?" Underforstått; når kan vi avslutte letingen etter kulturminner? Sprørsmålet høres tilforlatelig og relevant ut, ikke sant?
Men er det det? To kommentarer tvinger seg frem hos meg.
En! Dette er et spørsmål som overser det faktum at en grunnleggende egenskap ved mennesket er nyskjerrighet. Uten den hadde vi aldri kommet ned av trærne, eller ut av hulene i paleolithikum (1.mill år siden til 10000 år siden). Så lenge vi stiller spørsmål til våre kulturminner - og betrakter dem som kilder til kunskap - så vil vi lete etter nye!
To! Spørsmålet vitner om at det ennå er et stykke frem til kulturminner blir tatt på like stort alvor som andre samfunnssektorer. Man tar det ikke like alvorlig om et kulturminne forsvinner - som hvis man ødelegger natur.
Men på den andre siden så er det også relevant å spørre om man gjennom å grave ut nettopp det kulturminnet får ny og relevant kunskap. Og her kommer ytterligere to poenger:
Det er ikke nødvendig for arkeologene å begrunne sine ønsker om utgravninger i dag. Dersom kulturminnet er eldre enn 1537; så er det automatisk freda. Det trengs da ingen argumentasjon for at det skal graves ut - spesielt om det berøres av et eller annet tiltak. Da dekkes også kostnadene gjennom §10 i Kulturminneloven!
De siste 10-15 årene har vært en revolusjon i norsk arkeologi. Gjennom utstrakt bruk av gravemaskin i jordbrukslandskapet har vi funnet mange bosetninger fra jernalderen. Langt fler enn man har trodd var mulig. I utmarka finner vi store mengder jernvinne og fangstgraver. I det hele tatt er det langt fler kulturminner i Norge enn man har trodd. Det er også mange av disse kulturminnene som må karakteriseres som relativt ensartet (fangstgroper - kokegroper - kullgroper etc). Kanskje trenger man ikke å grave alle?
Innen kulturminnevernet har det utviklet seg en kultur for at alt skal finnes. Det betraktes som en ulykke om noe overses, eller går tapt. Men tap av kulturminner er - likesom produksjonen av dem - en evig pågående prosess!
Mennesket gir mening til sine kulturminner - uten denne har de ingen mening; de eksisterer ikke!
larsf
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar