Kokegroper

Kokegroper - det er det vanligste kulturminnet vi finner under flateavdekking i Nord-Trøndelag tror jeg. Så vanlig at jeg ofte er blitt mobbet på kontoret pga alle kokegropene. Det er nesten så en kann irritere seg over at slikt et kuklturminne skal være automatisk freda gjennom kulturminneloven. Men det er de! Vilket minner meg på at det ikke er alt som regnes som nasjonalt verneverdig, som er det!

Kokegroper kommer i to typer. De små, mellom 0.6 - 1.2 meter i diameter; oftest er de ikke dypere enn 20 - 30 cm (under pløyelaget). Disse påtreffes oftest under flateavdekking ute i jordbrukslandskapet, ofte på de underligste steder. Normalt i sand, grus, men kan forekomme på leire også. De inneholder ett eller to lag med istykkerbrent stein (kokstein - skjørbrent stein), samt trekull i bunnen og rundt steinene. Ovenfor ser dere eksempel på en slik grop (fra Frosta).

En annen type er større; den finnes på sentralsteder fra eldre og yngre jernalder; slike som Skei (gravfelt og sirkelformet tunanlegg), Sparbu, Steinkjer kommune. Eller, som jeg selv har gravet, på Borre, Horten, Vestfold. Disse er over 1 m, de er ofte 1 - 2m dype, har mange "lag" - og kan inneholde brente bein, noe de mindre nesten aldri inneholder! Samtidig kan en paralell type finnes på steinalderboplasser i innlandet (se gråfjellprosjektet).

Noen ganger finnes det samlinger av kokegroper; oftest spredt utover et jorde. Noen ganger får jeg rapporter fra gårdbrukere som observerer slike som mørke "sotflekker". Lars Erik Narmo har skrevet en artikkel i Viking om et slikt funn.

Dateringsmessig synes de fleste kokegroper å befinne seg mellom 500 f.kr og 500 e.kr. Men de kan altså finnes i steinalder og bronsealder (også den "lille" typen). De store, som ofte også kan sees som groper, finnes på eller ved de sentrale gravfelt og tunanlegg fra yngre jernalder.

Hva er dette? Paraleller finnes. Og de synes rett så vanlig; se her og her. Selv oppdaget jeg på slutten av 1980t en etnografisk paralell gjennom "The SAS survival handbook" av John Wiseman (1986 London); se s. 146. Det er "Hangi" som er en Maori metode for å koke mat. Denne vil produsere en struktur som likner svært mye på de kokegropene vi finner; både den lille og den store typen.

En annen paralell er den Hawaianske Imu, Som brukes under Luau, en fest hvor en av spesialitetene er såkalt Kalua gris (noen ganger med et eple i munnen!?). I Peru forekommer enda en paralell, Pachamanca.

Felles for alle er at det er snakk om en måte å tilberede et varmt måltid, antakelig til en større festlighet. Et bål benyttes for å varme opp steiner (nede i gropa), hvorpå man så dekker de varme steinene nede i gropa med gress/planter, og/eller bruker en kurv (Hangi bruker det!) hvor maten settes ned i. Så dekkes gropa til med stokker og jord; og får stå inntil 4-6 timer (spesielt om man steker et helt dyr!). Dette forklarer hvorfor man ikke finner brente bein etc i gropene. Likeledes hindrer bruken av gress/planeter eller en kurv at maten forurenses av sand og trekull! Om du skal lage en Hangi; så pass på at jord og trekul ikke kommer i berøring med maten!

Det har vært litt diskusjon om de vi omtaler som kokegroper har vært benyttet til koking. Spesielt Odmund Farbregd har vært skeptisk. De etnografiske eksemplene over viser imidlertid etter min mening at det er det samme fenomenet vi står overfor i Norge - koking i grop! Vi har under bronsealder og jernalder antakelig hatt en samfunnsmessig struktur ikke ulikt den Maoriene på New Zealand har hatt. Samtidig har kanskje det å koke i grop vært overlevert helt fra steinalderen! Det er vanlig å finne mye trekull i kokegropene; noe som viser at steinene er varmet opp i gropa; før de la ned maten. Når en ser mengden kokegroper vi finner synes de å ha vært en svært vanlig foreteelse i jernalderen!



Oppskrift på Hangi finner du her og her. Men pass på to ting; følg sikkerhetsreglene; og legg igjen litt moderne "søppel" i gropene når du er ferdig så ikke fremtidige arkeologer misstar det for en kokegrop fra eldre jernalder! En ølflaske eller noe slikt?

Nyskjerrighet - eller "Curiosity killed the cat"

På jobben ble jeg utfordret litt i dag. Jeg snakket med en av sjefene i fylkeskommunen og under samtalen kom følgende kommentar ".. når vet vi nok?" Underforstått; når kan vi avslutte letingen etter kulturminner? Sprørsmålet høres tilforlatelig og relevant ut, ikke sant?

Men er det det? To kommentarer tvinger seg frem hos meg.

En! Dette er et spørsmål som overser det faktum at en grunnleggende egenskap ved mennesket er nyskjerrighet. Uten den hadde vi aldri kommet ned av trærne, eller ut av hulene i paleolithikum (1.mill år siden til 10000 år siden). Så lenge vi stiller spørsmål til våre kulturminner - og betrakter dem som kilder til kunskap - så vil vi lete etter nye!

To! Spørsmålet vitner om at det ennå er et stykke frem til kulturminner blir tatt på like stort alvor som andre samfunnssektorer. Man tar det ikke like alvorlig om et kulturminne forsvinner - som hvis man ødelegger natur.

Men på den andre siden så er det også relevant å spørre om man gjennom å grave ut nettopp det kulturminnet får ny og relevant kunskap. Og her kommer ytterligere to poenger:

Det er ikke nødvendig for arkeologene å begrunne sine ønsker om utgravninger i dag. Dersom kulturminnet er eldre enn 1537; så er det automatisk freda. Det trengs da ingen argumentasjon for at det skal graves ut - spesielt om det berøres av et eller annet tiltak. Da dekkes også kostnadene gjennom §10 i Kulturminneloven!

De siste 10-15 årene har vært en revolusjon i norsk arkeologi. Gjennom utstrakt bruk av gravemaskin i jordbrukslandskapet har vi funnet mange bosetninger fra jernalderen. Langt fler enn man har trodd var mulig. I utmarka finner vi store mengder jernvinne og fangstgraver. I det hele tatt er det langt fler kulturminner i Norge enn man har trodd. Det er også mange av disse kulturminnene som må karakteriseres som relativt ensartet (fangstgroper - kokegroper - kullgroper etc). Kanskje trenger man ikke å grave alle?

Innen kulturminnevernet har det utviklet seg en kultur for at alt skal finnes. Det betraktes som en ulykke om noe overses, eller går tapt. Men tap av kulturminner er - likesom produksjonen av dem - en evig pågående prosess!

Mennesket gir mening til sine kulturminner - uten denne har de ingen mening; de eksisterer ikke!

larsf

Frustrasjoner

Det er frustrerende å oppleve at man aldri har tid nok til de oppgavene man skal gjøre. De seineste årene har Riksantikvaren søkt å heve kvaliteten på saksbehandlingen. Dette arter seg som stadige krav mot den regionale kulturminneforvaltningen om bedre informasjon og saksbehandling. En årsak er at RA har økt antall ansatte betydelig de seinere åra. Hver av disse ønsker selvsagt gjennomslag for sine greier. Riksantikvaren; som kulturminnevernets "generalstab", er større en "hæren", d.e fylkeskommunenes kulturminnevern seksjoner. Resultatet er stress og frustrasjon! Vi nede i "hæren" kommer i klemme mellom øket krav til kvalitet, og en økende saksmengde og økende funn av kulturminner.

Kanskje en tanke å legge om strategi; f.eks satse mere på informasjon, hjelp til skjøtsel, tilrettelegging og dokumentasjon?

Man kunne skjære ned på RA (si 60 - 70 stillinger) og overføre dette til fylkeskommunene? Dersom Miljøverndepartementet skal ha kulturminnevernet i sin portefølge bør også de ofre noe. De kunne skjære ned på fylkesmennenes miljøvernavdelinger og overføre litt ressurser derfra til oss. F.eks la være å bruke 100 mill årlig på kalking av vassdrag, noe som påviselig har liten effekt!

Når de nye regionene skal på plass frem mot 2010 bør det diskuteres hvor kulturminnevernet skal ha sin plass. Dersom vi fortsatt skal ligge under MD, så bør vi være sammen med Miljøvernavdelingene - Avd for Kulturmiljø? Dersom vi skal være sammen med kultur - så bør RA overføres til Kulturdepartementet.

larsf